Charles Darwin og den nordiske litteraturen
«Paa vore Skoler læres i den ene Time, at Verden blev skabt paa 6 Dage; i den andre at den blev til i Millioner af Aar (...). I den ene Time læres om Syndfloden, Noæ Ark og Regnbuen; i den andre Time svinder disse Lærdomme ind til Fabler.»
Ordene over er fra et avisinnlegg i Dagbladet av den norske dikteren Bjørnstjerne Bjørnson (sitert etter Andersen, 2001). Bjørnson var en av flere nordiske intellektuelle som var opptatt av Darwins evolusjonsteori, og i artikkelen som er sitert ovenfor, viser han hvordan Darwins lære kunne komme i konflikt med en bokstavelig tolkning av Bibelen.
Charles Darwins evolusjonsteori tar utgangspunkt i at alt liv på jorda er i slekt med hverandre, og at artene har utvikla seg gjennom mange millioner år gjennom naturlig utvalg. Naturlig utvalg innebærer at de individene som har størst evne til å tilpasse seg omgivelsene sine, vil overleve og få mulighet til å formere seg. Dermed vil de egenskapene som gjør en art levedyktig i et visst miljø, bli ført videre til neste generasjon, der det samme skjer på nytt.
Darwins lære var en vitenskapelig basert teori som utfordra den kristne forståelsen av verden, og også prester og andre religiøse autoriteter. Den uttrykte en tro på fremskritt og fornuft som harmoniserte med det moderne gjennombruddet i litteraturen. Bjørnson forsvarte Darwins syn i den offentlige debatten, og man kan også finne disse tankene igjen i diktninga hans, som i «Salme (II)»
Ære det evige Foraar i Livet
som alting har skabt!
Opstandelsens Morgen det mindste er givet,
kun Former gaar tabt.
Slægt føder Slægt,
stigende Evne den naar;
Art føder Art
i Millioner af Aar.
Verd'ner forgaar og opstaar.
(...)
(Bjørnson, 1880, sitert etter Andersen, 2001)
Her ser vi at samtidig som at diktet hyller naturen på romantisk vis, så er også Darwins tanker sentrale. Slektene følger hverandre i millioner av år, og evnene eller egenskapene til hver enkelt art utvikles stadig.
Også Ibsen var inspirert av Darwins lære, særlig mot slutten av forfatterskapet. Ibsen tenkte seg faktisk at ideer og diktning utvikler seg på samme måte som artene i naturen. Når forfattere slutter å skrive dramatikk på vers, er det ifølge Ibsen et resultat av at diktninga tilpasser seg omgivelsene, og dette er like naturlig som at sjeldne og lite tilpasningsdyktige dyrearter dør ut (Tjønneland i Nordahl, 2009). Også skuespillene hens preges etter hvert av tanker om hvordan arv og miljø former mennesket mer enn deres egne frie vilje. Dette ser vi særlig i Gengangere (1882), som du kan lese mer om både i Moment 3 og her på nettsidene.
Bjørnson og Ibsen er bare to av mange nordiske forfattere som var påvirka av Darwins lære. Særlig den naturalistiske litteraturen har et syn på arv og miljø som er beslekta med Darwins ideer. Svensken August Strindberg og Amalie Skram, som ble født i Norge, men som levde i Danmark mesteparten av livet sitt, er to slike naturalistiske forfattere. De skildrer mennesker som drives av instinkter, kjemper for tilværelsen og prøver å tilpasse seg omgivelsene sine, men uten å få makt over egne liv.
Kilder:
Andersen, P. T. (2001). Norsk litteraturhistorie. Oslo: Universitetsforlaget.
Nordahl, M. (2009, 12. februar). Forfatterne på Darwins tid. Henta 20. mars 2018 fra https://forskning.no/kunst-og-litteratur-vitenskapshistorie/2009/02/forfatterne-pa-darwins-tid.
