Retrospektiv teknikk

Wikimedia Commons Handlinga i skuespillene til Ibsen utspiller seg alltid over kort tid, men gjennom dialogene blir dramatiske hendelser i fortiden - løgner, forelskelser, utroskap og ulykker - avslørte både for personene i stykket og for publikum. Disse dramatiske hendelsene i fortida er ofte avgjørende for det som skjer i nåtida. Fortida påvirker tankemønstrene og følelsene til hovedpersonene, men avsløringene kan også gi dem ny innsikt som får dem til å ta overraskende valg.

Du har kanskje lest om Ibsens skuespill Gengangere (1881) i Moment 3. Her møter vi blant andre fru Alving som har vært enke i ti år, og sønnen hennes, Osvald, som nettopp har kommet hjem fra et kunstnerliv i Paris. Gjengangerne, eller spøkelsene, i stykket, er hendelser langt tilbake i tid som personene har holdt skjult for å holde fasaden. Fru Alving har levd i et ulykkelig ekteskap, og dette preger henne enda. Ektemannen hennes, Kaptein Alving, er den egentlige faren til Regine, tjenestejenta i huset. Skal Fru Alving fortelle dette til sønnen, som flørter med Regine, men som også er så syk at han kanskje ikke vil leve lenge? I løpet av stykket får Fru Alving vite hva som feiler Osvald: Han har kjønnssykdommen syfilis, som man på den tiden trodde at barn kunne arve fra fedrene sine. På slutten av stykket har Osvald store smerter, og han ber moren om hjelp til å dø. Igjen er det hendelser i fortiden som stiller Fru Alving ovenfor store valg i nåtiden.

Den retrospektive teknikken var ikke Ibsens egen oppfinnelse. Det var de store greske dramatikerne i antikken som skapte denne teknikken, omtrent 400 år f. Kr. Et eksempel fra antikken er skuespillet Kong Oidipus, der hemmeligheter i fortiden får Oidipus til å drepe sin egen far og gifte seg med sin egen mor. Stykket er skrevet av Sofokles, den mest populære tragedieforfatteren på denne tida. Teknikken ble også brukt i det franske klassisistiske dramaet på 1600-tallet, av dramatikere som Corneille og Racine. Felles for alle disse forfatterne var at de var opptatte av at teaterstykket skulle fortelle én historie, og at handlinga skulle være skje på ett sted over en begrensa tidspeiode. Dermed må den dramatiske fortiden rulles opp gjennom replikker og handlinger i nåtid, ikke så ulikt metoden i en moderne kriminalroman. 

Den retrospektive måten gir mange spennende effekter. Én effekt er at det ofte bare er to av karakterene i stykket som vet om noe som har skjedd i fortida - de to vi har sett snakke med hverandre. Vi som publikum vet naturligvis det samme som disse, mens de andre karakterene kan være helt uvitende. Som publikum kan vi dermed følge med på hvordan personene handler og forholder seg til det vi vet at de vet - eller ikke vet. En annen effekt er at vi ofte får innblikk i flere ulike versjoner av den samme hendelsen. Det samme saksforholdet vil aldri se likt ut for to ulike personer, selv om noen kanskje forholder seg modigere til sannheten enn andre.

Gjennom den retrospektive teknikken oppstår det altså mange muligheter til å vise hvordan fortiden styrer handlingene våre i nåtiden, og hvordan folk forholder seg til hva de vet om disse hendelsene. Det blir også tydelig for oss hva som skjer når noen prøver å dekke over fortiden for å opprettholde en fasade. Hos Ibsen fører ofte det at fasaden sprekker, og at skjelettene ramler ut av skapet, til at personene ser seg selv og omgivelsene sine i et helt nytt lys. 

Kilder: 

Hagen, Erik Bjerck. (2017). Gengangere. I Store norske leksikon. Henta 20. mars 2018 fra https://snl.no/Gengangere.

Kraggerud, E. (2009). Sofokles. I Store norske leksikon. Henta 20. mars 2018 fra https://snl.no/Sofokles.

Retrospektiv teknikk. (2017). I Store norske leksikon. Henta 20. mars 2018 fra https://snl.no/retrospektiv_teknikk.

Ridderstrøm, H. (2016). Retrospektiv teknikk. Henta 20. mars 2018 fra retrospektiv_teknikk (litteraturogmedieleksikon.no)