Mer om kasus

Wikimedia Commons

Har du noen gang tenkt over hvorfor vi skriver «Jeg elsker deg», ikke «Jeg elsker du»? Vi bruker «jeg» og «du» når pronomenet er subjekt i setninga, altså den eller det som utfører handlinga. I eksemplet vårt er «jeg» subjektet: den som elsker. Når et pronomen ikke er subjekt i setninga, bruker vi «meg» og «deg». 

Når vi har en slik forskjell, kan vi bytte om på rekkefølgen av ordene. Dersom Kari vil uttrykke kjærlighet til Trude, kan hun både si «Jeg elsker deg, Trude» og «Deg elsker jeg, Trude». Betydningen endres først hvis hun sier «Du elsker meg». Da signaliserer «du» at det er Trude som er subjektet i setninga, og dermed den som elsker. 

«Du» og «deg» indikerer ulike kasus. Kasus er en bøyingsform som opplyser om hvilket forhold et ord, eller ei gruppe med ord, har til de andre ordene i samme setning. Den kasusformen som subjektet står i, som «jeg» og «du», kaller vi nominativ. På norsk skiller vi bare mellom nominativ og alle andre former, og i skriftspråket og de fleste dialektene våre har vi bare kasusforskjeller i pronomener. Substantivene «hest» og «sau» endrer seg ikke ettersom de er subjekt eller ikke i setninga. Hesten elsker sauen, og sauen elsker hesten. 

Mange språk, som for eksempel de samiske språkene, finsk, tysk og tyrkisk, har imidlertid også kasus i andre ordklasser enn pronomen. Det islandske språket er også et slikt kasusspråk, og dette er en arv etter det norrøne språket. Vi skal se på tre av kasusformene til det islandske substantivet «hesturinn», som betyr «hesten». 

• Når hesten er subjekt i setninga, står ordet i nominativ: «Hesturinn kemur.» (Hesten kommer.)

• Når hesten er direkte objekt i setninga, altså den som noe skjer med, står ordet i den kasusformen som heter akkusativ: «Ég sé hestinn.» (Jeg ser hesten.) 

• Når hesten er indirekte objekt i setninga, altså den eller det noe blir gjort for, står ordet i kasusformen dativ: «Hann gaf hestinum vatn.» (Han ga hesten vann.) 

I eksemplet ovenfor får altså substantivet ulikt kasus avhengig av om det er subjekt, direkte objekt eller indirekte objekt. Men også ulike preposisjoner kan endre kasus. Det er dette du ser eksempel på på side 247 i Moment 3. Der blir kasusen til ordet «hest» styrt av ulike preposisjoner. 

---

Kilder: 

Theil, Rolf. (2017, 17. august). Kasus. I Store norske leksikon. Henta 15. februar 2018 fra https://snl.no/kasus.

Torp, Arne (2005). Nordiske språk i fortid og nåtid. Henta 15. februar 2018 fra http://eplads.norden.org/nordenssprak/kap2/2a/12.asp.